HEGE LISETH

TOLKNINGSFRITT: Noen leser celler eller plantesporer inn i bildene, andre kan se figurer. Jeg liker at maleriene mine er åpne for tolkning, forteller Hege Liseth.

 

AV HILDE MARSTRANDER / FOTO AV MATS LINDER

Billedkunstner Hege Liseth (52), er hekta på materialitet, men er motstander av materialisme.

– Det kan kanskje se ut som jeg maler kruseduller, men det handler om stofflighet og tilstedeværelse, forteller hun. Og når Hege snakker varmt og engasjert om «vekst», tenker hun først og fremst på selvinnsikt og botanikk, og slett ikke på bruttonasjonalproduktet.

Det tidligere matematikk-talentet skylder på økonomistudiets overfokusering på avkastning og profitt, for at hun i stedet valgte kunstens vei. For Hege Liseth handler verdiskapning mindre om monetære måleenheter, og mer om formidling av grunnleggende, medmenneskelige verdier og respekt for jorda vi låner og deler. At hun lever av kunsten sin er ikke en bonus, men et resultat av steinhard og målrettet jobbing siden hun var tidlig i 20-årene. Ikke minst har Hege Liseth jobbet mye med sin egen innside, før vi fikk gleden av å se resultatene slå ut i full blomst innenfor gallerivegger i inn- og utland.

 

Utstillingsaktuell

For tiden er hun aktuell med soloutstillingen «Primordia – Matter Drawn Together», som åpnet 18. september og avsluttes 17. oktober på Galleri Røed på Jeløya i Moss. Der stiller hun ut en kohesiv samling med malerier hun har jobbet med de siste tre årene. Forberedelsene og kurateringen av utstillingen har hun arbeidet med i Prosjektrom Helium i Fredrikstad. Hun fikk tildelt HELIUM AiR, et gjesteopphold for kunstnere, gitt av Prosjektrom Helium og støttet av Fredrikstad kommune gjennom «Ekstraordinær tilskuddsordning for kulturnæringsaktører i Fredrikstad kommune 2021». Hege Liseth fikk tilgang til et fantastisk studio i en gammel fabrikkbygning med himmelsk takhøyde og flere meter høye, buede vinduer. Med maleriene støttet mot veggen eller liggende spredt ut over den rundt hundre kvadratmeter store salen, kan man lett se at Liseths visuelle utrykk har gått gjennom en gradvis utvikling fra planlagte, forsiktige og presise oppbygninger av former på lerretet, til mer intuitive teknikker. Dette kan føre til en spennende detektivjakt for de som tar seg tid til å se på datoene ved siden av verkene, der de omkranser salene på Galleri Røed. Mens hun tidligere jobbet mye med olje, har den siste tidens mer direkte formspråk ført til flere malerier i akryl. Både de litt eldre og de nyeste bildene dirrer av elektrisk energi, men er samtidig harmoniske og balanserte.

Fremdeles kan man skimte kunstnerens sans for orden, systemer, geometri og detaljefokus bak flere lag med LaScaux-akryl og et tynt lag med verniss; det tilfeldige kan umulig være tilfeldig. I likhet med naturens egne visuelle tablåer, er Liseths malerier et resultat av sjenerøs og skjødesløs perfeksjonisme. – I blant kommer kunstneren med ateliér ved siden av meg inn i studioet mitt og roper STOPP! Da legger jeg maleriet bort en stund, og ser på det senere. Man må lære seg å koble av, for å bli god til å koble på, smiler Hege.

Nærvær og fravær

Hun har meditert siden gymnasiedagene, og ser på maleprosessen som en forlengelse av praksisen. – Å sitte stille med øynene lukket i 10-15 minutter daglig gir en indre tilstand av fokus og ro. Å jobbe i studio med storformatsmalerier handler om det samme; å møte både seg selv og lerretet på mikro- og makronivå. Jeg tenker på verkene som «ladning på lerret», forteller hun.

Mens hun skisserer paraleller mellom sitt eget formspråk og planterikets mutasjoner og celledelinger, blir det stadig vanskeligere å se de tidligere nevnte «krusedullene» i Liseths arbeider. I stedet fremstår de vibrerende penselstrøkene av dirrende strenger, lenker, bånd og sirkler som organiske bindinger som forener fysikk og metafysikk, menneske og miljø, kropp og sjel, tilstedeværelse og fraspark, form og abstraksjon. De flate komposisjonene fremstår som romlige og skulpturelle og har en dybde og tredimensjonalitet som lener seg både fremover og innover i gallerirommet, uten å støttes opp av figurative grep som skyggespill, perspektiver, horisonter eller høylys. Hun er inspirert av abstrakt ekspresjonisme og minimalisme, fra pionerer som Hilma af Klint (1862-1944) rundt 1906, via 50-tallet og frem til i dag, og trekker også frem den fransk-amerikanske skulptøren Louise Bourgeois (1911-210), som et stort ikon. Boken «Vibrant Matter» av Jane Bennett ligger oppslått på kontorpulten. Bordet er omkranset av krystaller og smykkestener og små plastinsekter fra leketøysbutikken. Bildene er enorme. Hege Liseth har øye både for de minste detaljer og for den store helheten. Både som menneske og som kunstner.

Klem og konflikt

– De største maleriene er egentlig litt for store å jobbe med, forklarer hun. Jeg har funnet ut at den ideelle størrelsen for meg er å jobbe på lerret som er 1.40 meter brede. Da klarer jeg akkurat å holde rundt begge ytterkanter med hendene, og det gir meg den perfekte forbindelsen med flaten, forklarer hun. Under Covid 19 var det en trøst å kunne connecte fysisk med maleriene, både gjennom 1.40 meter brede klemmer og i nærkontakt med lerretet: Hun liker best å male på lerret som ikke allerede er montert fast på en blindramme. – Når du maler på oppspente blindrammer, gir lerretet etter når du berører det med penselen. Det blir for unnvikende for meg. Så jeg foretrekker å legge lerretet ut over gulvet. Da får jeg resistans fra betonggulvet når jeg maler på det. Og jeg liker å jobbe med motstand, understreker hun. Og blindrammene kan altså ikke være i «sofa-vennlig»-format. Og i hvert fall ikke i miniatyr:

– Tro meg, jeg har prøvd, ler hun. Men jeg klarer altså ikke å lage små malerier. De må ha plass til resonnans!

Tilkoplet

Maleriet har lenge vært hennes foretrukne medium, selv om forholdet ikke alltid har vært friksjonsfritt. – Tidligere spurte jeg meg selv om maleriet var nok. Skal jeg liksom bare stå og male? Holder dét? Burde jeg ikke engasjere meg politisk, være en aktivist, fighte for miljøet, skrike høyt mot kapitalistiske krefter?, spør hun.

Men etterhvert falt Hege til ro med at aktivisme ikke nødvendigvis er svaret for alle: – Å være billedkunstner er mitt ideelle ståsted, forteller hun. For som kunstner er jeg «skrudd på». Et tenkende og reflektert vesen. Jeg kan ikke være alt for alle, men jeg kan være på plass i mitt eget liv. Bare ved å være dét, kan jeg bidra til en større helhet, tror hun. Som kunstner kommer hun stadig i samtaler med andre kunstnere, samarbeidspartnere eller kunder som gløtter på døren for samtaler som går dypt under overflaten på både kunst og hud.

Hege Liseth ruller med øynene når hun forteller om en nyhetsinnslag, der de omtalte en tur i skogen som en ny trend, og betegnet dette som et slags «skogs-SPA» for trendy hipstere. Og hun synes det er trist at et fag som kunst underprioriteres, samtidig som folk blir sittende fast i understimulerende jobber fordi vi er redde for å miste pensjonspoeng. – Det er som om vi har revet støpselet ut av stikkontakten, sukker hun mildt. Vi er for opptatt av kroner og øre, trendfaktor og status. Vi glemmer at den største verdien ligger i å være i kontakt med oss selv og med naturen. Og det koster ingen ting. Kanskje er det den stiliserte og enkle detaljrikdommen, repitisjonstematikken i bildesamlingen eller de glødende fargene i maleriene til Hege, som lurer oss ut i dyptpløyende spørsmål. Kanskje er det Hege selv. Men trolig er det begge deler. Samtidig står hennes malerier godt på egne ben, og treffer publikum på mange nivåer. Mens noen gallerister, kritikere og kunder får assosiasjoner til vevsprøver eller plantesporer under mikroskoplinsen, kan andre se mennskelige former – eller fascineres av fargeklangen i bildene.

– Det er ingenting som trenger å være enten det ene eller det andre, forklarer hun. Jeg liker at arbeidene kan ha mange forskjellige meningsveier, og jeg har alltid tenkt at det er «mottakeren» som ferdigstiller verket; i dette tilfellet betrakteren. Å jobbe med kunst i ett av verdens rikeste land er et nokså ekstremt valg, og man tvinges til en del selvransakelse. I stedet for å logge på statusjaget og forbruket, må du logge på deg selv. Jeg maler materie, og vi er selv kun materie. Hvis man fjerner ytre påvirkninger som økonomisk jag, målstyringer og vekst, er det i bunn og grunn slik vi mennesker er forbundet med verden. Dersom bildene mine gjennom sin materialitet treffer betrakteren på et eksistensielt nivå, er det spennende. Men det finnes ikke to mennesker her i verden som tolker ting på helt samme måte. Jeg trenger å lage verk som kan leses uavhengig av meg, hvem jeg er og hva jeg har drevet med. Men dersom kunsten blir en del av en større dialog, er ringen på mange måter sluttet, avslutter billedkunstner Hege Liseth.

Kort om Hege Liseth

Utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS) i Oslo og Chelsea College of Art & Design i London. Utstillinger blant annet ved Tromsø Kunstforening, Galleri BoA og Galleri LNM, og internasjonalt i New York, Barcelona, Riga, Colombo. Hun har også arbeidet som kunstnerisk konsulent og kurator og med kunstnerinitierte prosjekter. Har mottatt flere stipender fra bl.a. Statens kunstnerstipender og arbeidsstipend fra Billedkunstnernes Vederlagsfond.